søndag 21. september 2014

Fivelstadnibba

21.09 Ny dag, nye moglegheiter. Vi var framleis på hyttetur, og var framleis innstilt på tur.
Fivelstadnibba (1209 moh) bakerst der. Er det håp?

Det gjekk ein kjempefin sti gjennom skogen langs Sætreelva og opp i Sætredalen. Der forsvann stien og det var igrunn ikkje noko veg opp som var meir innlysande enn den andre. 

Blåbær!

Også her var dalsidene fulle med deilige blåbær. 

Er no dette stien?

Store landskap

Bak der ein plass. Toppen. 

Vi på 1036 moh. Ved ein varde. Iskaldt. Ståande brødskiveeting. Kor gira er vi på den toppen? 
Fjella står, og vi vil nyte toppane med utsikt. Fivelstadnibba eller Fjellseter-kaffi-og-vaflar på hytta til Fride? Zimzalabim, og vi var på veg ned att.   

Haustfargar og spennande former

Eit glimt av verdas finaste dal?

Regnboge. Vakkert. 

Klyving opp og klyving ned.
Det var berre ikkje noko sti å finne i denne sida her. 

Flott tur, og fint terreng om ein taklar litt ur! Nytt forsøk på Fivelstadnibba (men då med høgare skydekke) inn på turønskelista.  

Kart Fivelstadnibba

Tusen takk for turen! Fine, våte, kalde fjellturar i nytt ukjent terreng og hyttekos! Eg må framleis overbevisast om konseptet #verdensfinestedal... Så det vert nok fleire turar innover. Veldig kjekk helg!

lørdag 20. september 2014

Verdas gråaste dal?

20.09 Kristin hadde invitert på hyttetur! Kjekt for meg at vennekretsen kjøper seg hytter og har lyst til å samle folk til tur og sosialt samvær. Full bil, fint vær og Norangsdalen ned. Lenge sidan eg har vore her. Eg hadde gløymt at dalen var så RÅ! Vi fann hytta, som verkeleg var ei stashytte altså!

Middagshornet framme og del av Risenosa bak. 

Kristin og Eva driv og overbeviser meg om at at Norangsdalen er verdas fineste dal. 
(Sjekk instagram #verdensfinestedal). Fredag såg det lovande ut. 

Laurdag såg det meir ut som verdas gråaste dal. 

Stålberghornet stod på ønskelista. Konehornet stod på "Meir-realistisk-i-dette-veret"-lista. Vi fann startpunkt og la i veg. Det finst ikkje dårleg ver, berre dårlege klede? 


Stien går opp her, først på venstre side av bekken og høgare oppe på høgre side. 

Ingen fjellturar i denne dalen startar snilt. Her er det effektive høgdemeter. 

Dårleg ver gjev fine fossar!

Over dalen mot Slogen. 

Blåbær!

Overraskinga for dagen var dei fantastiske blåbæra. Store, saftige, søte, og i mengder. Nokre av oss vart litt distrahert innimellom og tilsvarande blå rundt truten. 



Humøret var i grunn greit. 

På eit eller anna punkt, som GPS'en seier var ca 1024 meter over havet, vart det "familieråd". Tjukkare skodde, bratt, sleipt, iskaldt. Konehornet eller kaffi på hotellet? Zimzalabim, og vi var på veg ned att. Trimmen hadde vi fått, og potensiale for nye store opplevingar og meir utsikt var heller lite. Greit med ein samstemt gjeng. Det vart likevel ein verdifull rekognoseringstur. No veit eg korleis eg skal komme meg til Konehornet, Stålberghornet, Jakta med fleire. 

Den glade vandrar... (alt. galne..)

Union hotell Øye. 
Tradisjonsrikt, med spøkelse, Anders Askevold-måleri og blondekantar så det held. 

Ikkje feil med ein kaffi eller tre her. 

...og alle var einige om at det hadde vore ein super tur og ein fortreffeleg dag!

torsdag 18. september 2014

Artig på Alnes trass rullekatastrofe

17.09 Eg starta med å surfe ned trappa heime på berre ein hæl i fin bakoverlent 45-graders vinkel. Det gjorde grueleg vondt. Slim, gørr og dårleg pustekapasitet gjorde at eg nesten lurte på å halde meg heime. Tanken på kva morsomheiter eg DÅ kunne gå glipp av var verre enn smertene, og eg kom meg ut døra.

Alnes låg i skodda. Vi var tidleg ute - og kom oss på sjøen rett før ein haug med surferar på brett. Det var fine forhold, med lang bølgeperiode og fine sett med passeleg store bølgjer og rolege periodar innimellom.

Det var uoversiktlig med alle surferane og forholda var slik at alle spredte seg ut over heile stranda. Eg fekk ein fin surf, prøvde meg med eit høgt støttetak, og gjekk rundt. Det var ingen støtte i bølgja, og ikkje noko luft i lungene. Ut av båten. Cowboyentring. Det gjekk jo fint det altså, men det var litt irriterande. Ny fin surf, passerar to surferar med fin margin, men opsann der kjem det vist ein kajakk frå andre sida... Halvkontrollert velt, som kanskje ikkje var heilt nødvendig, for eg tvilar på om vi hadde kollidert eigentleg. To forsøk på rulle som ender meg at eg må dra meg ut av båten. Grei kameratredning.

Folksomt. Vi ventar på den same bølgja...

Kontrollert rulle. 
Alnes er ein HEILT grei plass å suse rundt på ein onsdagskveld. Eg har truleg verdas beste padlekompisar. 

Folksomt. Slitsomt. 

Den neste timen var eg ute av båten 5-6 gonger. Nye cowboyentringar. Eg testa kontrollert rulle og kom meg opp, men ikkje søren om eg kom opp ved velt. Heldigvis satt eigenredningane heilt som dei skulle, og eg har igrunn aldri drilla det i surf-sone før. Så aldri så gale..... Eg har ein teori om at når den dårleg lungekapasiteten bidreg til kvelningsassosiasjonar under vatn  så konsentrerar eg meg litt lite om rullinga..

Etterkvart samla surferane seg på eine enden av stranda, og bølgjene på "vår" side var perfekte for kajakkar. Kjempekjekk kveld! Det var vanskeleg å gje seg. Då endar det som vanleg med eit kjempestort sett bølgjer og "sentrifugering" av unge lovande. Eg mista både åre og kajakk for første gong denne kvelden, Rett nok ikkje i velten, men den bølgja som kom bak var sjølvsagt endå større, eg var dårleg posisjonert og ho røska med seg alt eg hadde i hendene. Lite anna å gjere enn å svømme mot land og samle opp litt utstyr undervegs. Jason hanka heldigvis inn kajakken min så den fekk ei kontrollert reise til stranda. Det gjeld å gje seg medan leiken er god, og det er som regel 5 minutt FØR eg faktisk gjev meg.

Oppsummering av kvelden:

+ Mange fine surfar, eg har blitt mykje betre på timing!
+ Mykje bedre styring under surf. Har framleis litt å gå på,  men når eg får til kantinga så svingar eg lett begge vegar på same surf!
+ Gode cowboyentringar i surf-sona
+ Mista ikkje surfegleda sjølv om eg måtte ut av båten alt for mange gonger

- Dårlege støttetak (men betre på slutten)
- Elendig rulling (men satsar på at det er eit forbigåande problem)
- Ikkje vett på å gje seg i tide

Den hardaste skaden og det einaste blåmerket fekk eg i trappa heime...

Fint. Finfint. 

Om forholda: 
Vindstille
Vi kom rett før full flo, og leika på fallande sjø
Bølgjelengde etter surfemeldinga: 12
Bølgjeenergi etter surfemeldinga ca 130

onsdag 17. september 2014

Sopptur!

13.09 Laurdag. Nydeleg fint haustver, og eg labbar inne i ein halvmørk og tung granskog på ein strengt hemmeleg stad på Sunnmøre. Det er grunnkurs sopp i "Synnøve Lundes Uteskole". Eg har aldri vore på ein slik seriøs øyremerkt sopptur før, og er spent på resultatet.

Føresetnadane for grunnkurset var klare: Eg fikk ikkje seie eit pip om kvar vi hadde vore, eller drive å spørje om alle moglege soppar. Denne dagen fokuserar, plukkar og konsentrerer vi oss om dei sikre!

I starten fann eg berre soppar på tre. Dei var per def. irrelevante denne dagen. 

Her begynner det å lukte fugl... eller kantarell i alle fall!

Skogens gull!

Første staden var bomtur i forhold til sopp. Vi fann litt, men det var langt mellom. Det var ein heil del andre ting å sjå på i skogen, og eg er jo aldri på slike plassar. 

Kjempediger maurtue

Soppmeisteren.

Lokalitet nr 2 var av ein heilt anna kvalitet, og eg vart så ivrig at eg gløymte å ta bilde. Synnøve viste meg traktkantarell, og elles held eg meg til kantarell og piggsopp. Etter å ha vandra og plukka gjennom heile skogen kom eg ut langt nede i bygda. Bra at dei andre deltakarane hadde litt meir kontroll på både kvar dei var sjølve og kor vi hadde sett bilen... Eg var rimeleg blank ei stund der inne i halvmørkret. 

Mi første soppkorg! Svært nøgd!

Dette var kanskje den aller mest lærerike dagen i uteskulen til no. Takk for turen!

Heime vart det rensing, forvelling og tørking. Eg var glad eg ikkje hadde plukka meir sopp, for det tok si tid. 

Traktkantarellen og litt kantarell vart tørka over natta. Mesteparten av kantarellen og steinsoppen vart kokt opp i eiga kraft og fryst.  

Erfaring: Sopptur er gøy. Det minkar litt (faktisk ganske mykje) etter rensing/forvelling. Smørsteikt fersk sopp er kjempegodt! 

Nokre dager før på Gjelsvik gard: 
Karianne på si side har sørga for hovudingrediensen - ringdue!
No ser eg fram til felles søndagsmiddag med kortreiste råvarer etterkvart!

tirsdag 16. september 2014

Padlemilepæl på Alnes

12.09 Eg har såvidt overlevd "manneinfluensa", eller det vi andre kallar ein skikkeleg forkjølelse. Det er blanda kjensler. Kjekt å vere på beina att. Vidaregåandekurset denne sesongen gjekk fløyten for meg. Realistisk sett måtte eg innsjå at formen ikkje var grei nok til å bakse med full kajakk i store forhold. Litt irritert, men framleis kortpusten og skjelven i kroppen av små anstrengelsar prøvar eg å kompensere. Ein bitteliten trøstetur til Alnes? Flatt hav og fin kveld. Sygni får klar beskjed om at formen er laber, og at eg er det svake ledd på alle vis denne kvelden, men det tek ho heldigvis på strak arm.

Septemberrulla til Sygni sit som eit skot



Alnes er veldig fint. Alltid. 

Alnes fyr

Vi fer inn på stranda. Surfar litt. Det er små forhold, men likevel ganske mykje futt i brenningane. Eg bommar på støttetak og veltar. Rullar opp. Lett. Vi vurderar. Det bryt litt nær land. Vi padlar ein runde og kjem tilbake. Betre forhold og meir surfing. Sygni veltar. Rullar opp. Lett. Ho treff ei svært bratt bølgje, og handterar det fint, sjølv om kajakken hennar står omlag loddrett då den forsvinn ut av syne for meg. Vi fangar surf, og sidesurfar. 


Korte kveldar og dårleg form gjer at økta ikkje vert lenger enn akkurat passeleg. Høg på adrenalin, endorfin og andre ulumskheiter. Kajakkar i storslått natur der septembersola førebur seg på å gå i havet. Dette er ein milepæl. Eg kjenner det. Vi stoler på eigne ferdigheiter, vi veit kva vi gjer, og har ein plan B. Ingen treng ut av båten i løpet av ein times surfeøkt. Rullene sitt når vi treng dei, og ikkje berre når vi øvar. Surfing er både spennande og artig, men no er det og blitt trygt og greit, sjølv på ein dårleg dag. SJØLV PÅ EIN DÅRLEG DAG. Tidlegare var eg vettskremt i slike forhold, og då hadde eg både toppa formen og psyka meg opp i vekesvis. MILEPÆL!

På veg på jobb



Alnes hamn

 Sliten, svett og lykkeleg. Opplada og påfyllt. Uteliv vart det denne fredagen og.

8 km + surf og leik.

onsdag 3. september 2014

Skålatårnet (1843 moh)

31.08. Siste sommardagen på kalenderen, og det var jammen ein skikkeleg sommardag og! I ni-tida stod vi klar på parkeringa og såg oppover fjellsida. Norges lengste motbakke. Strategien var klar; her gjeld det å ikkje gå for hardt ut.

Morgonstund har gull i munn...oppover lia i Fosdalen på fin sti.

Sol, utsikt og godt tilrettelagt sti! Lobukta og Nordfjord langt der nede.
Stor skilnad på stien frå eg var her sist i 1995. 

Skålevatnet (1150 moh) er siste "fyllestasjon" før toppen.

Landskapet vidare minner litt om Blegja. Stein og ur ventar oss, men også veldig god sti oppover. 

Uren luren. Vesleskåla på 1238 moh bak vatnet.

Meir uren luren.
Iskald vind og eit parti av ura utan sti. Fokus på snackpause, og ikkje på fotografen ser eg..

Vi har "lært" at tårnet vart bygd for restitusjon av tuberkulosepasientar, og vi fleipar med det oppover. Å sende lungesjuke opp her må no gjere meir skade enn gagn. Ein sjekk med min venn Google i etterkant: Skriftlege kjelder viser at det var turisme og reiseliv som var drivkreftene den gongen tårnet vart bygd, og at det antakeleg ikkje har vore ein einaste tuberkuløs stakkar her oppe. Grunneigarane gav fri grunn til sti og stilte på dugnad for bygging mot å ha einerettar på føring. 

Det er jo ikkje det at ein ikkje KLARAR å gå i timesvis oppover, men det vert litt kjedeleg. Ein går seg litt lei. Det er mykje stein oppover. Stemninga kom seg betrakteleg då vi såg taket på tårnet. Hurrarop og niks meir mjølkesyre. 

Skålatårnet!!

Køyesenger lag på lag.

Kjøkken og langbord nede, og køyesenger i tre nivå i halvmånefasong oppe. Kult hus. Det hadde overnatta 50 stk her oppe natta som var. #Klaustrofobi! Eg tykte det var trongt å vere 10 stk inne samstundes. 

Mot Sunnmøre!

Skarp luft, og klåre fjellprofilar. Fantastisk utsikt! Eg kjenner att stadig fleire Sunnmørsfjell, og det er kjekt. 

Den eigentlege toppen er på Stryneskåla der borte (1848 moh). 

Om eg skal på Skåla att må eg ta høgde for å gå ryggen ut på Stryneskåla.

Lodalskåpa held seg i skodda. 

Surrealistisk syn. Skålatårnet er berre heilt rått. 

Teambilde!

Velaug sikrar hoppebilde!

Steinlagt sti  ned att. Rein luksus. 

Rikeleg med trappesti var det og. Fin rytme i trinna.
Det skal vere meir enn 1000 trappetrinn totalt sett.

Varde med hol i! Artig!

Det var akkurat som om hausten hadde komme i løpet av dagen. Strålande fargespel i bakkane. Nedanom toppen var det berre å kle av seg att, og etterkvart slo varmen mot oss frå dalen.

Haustfargar mot Storskredfjellet.

Loen

Det er langt oppover, men det er i grunn berre å gå roleg og jamnt. Nedover er hardare for kne og bremsemusklar! Flott dag og nydeleg tur! Stien er stort sett svært god, og tilrettelegginga gjer at det er lite slitasje på terrenget. Steinlegging og tilrettelegging er gjort fint, og ser naturleg ut. 

Endomondorutespor på satelittkart

Høgdekurve Skåla ned. Jamn stigning kan ein seie, over knappe 8 km.

Vi starta klokka 9.05 og var nede 16.20. Vi brukte 3,5 time opp inkludert lunsjpause, snackpause og småstopp. Effektiv gangtid ned var 2 timar og 15 minutt i følgje Endomondo, men vi hadde mange (heilt naudsynte) pausar nedover og. Viktig å ha litt tid på toppen, det er nydeleg utsikt og verd å nyte!
Vi tok det som ein tur, og brukte dagen. 
Kuriosa: Rekorttid på Skåla opp er 1 time og 7 minutt. Imponerande!

Eg gjekk med La Sportiva-skoa (turjoggesko) og det funka glimrande!

Siste sommardagen  2014 - på Skålatårnet! Godt utnytta. 

Då var det berre å bunkre opp bilen på "Honesty shop"-en i bygda og sette kursen nordover.

Turist i Loen var bra. det kjentes ut som eg hadde vore vekk i ei veke. Eg vart bra segen utover ettermiddagen. To dagar med gangsperr og interessant ganglag vart og ein del av pakka.